Birger E Olsen

Historikk

Fra urgamle tider har det vært et behov for å kunne identifisere seg over avstand.

Forskjellige kulturer hadde, og har fremdeles, forskjellige symboler, sammensetninger og utforminger slik at de blir gjenkjennbare av andre.

Spesielt i stridssammenheng var det viktig å identifisere enheter slik at de som kjempet kunne skille mellom venn og fiende. Derved oppsto en sammenheng mellom kjennetegn og våpen. Selve kjennetegnet måtte være gjenkjennbart av alle uavhengig om man behersket lese- og skrivekunsten eller ikke. På avstand måtte kjennetegnet plasseres høyt og være stort, og kjennetegnet ble gjengitt på flagg, faner, standarder og bannere ol. Ved nærkontakt var det skjold og klær som viste kjennetegnet.

Dagens bruk av logoer er et resultat av det samme behovet for å identifisere seg. Hvem kjenner vel ikke logoen til TV2, NRK, NAV, Skatteetaten, Telenor osv. (Med lese- og skrivekunsten kunne også bokstaver og tekst benyttes i logoer).

Nå kan vi selvfølgelig si at det bare er firmaer som benytter logo i en eller annen form, mens våpen ble benyttet av enkeltpersoner. Det er for så vidt riktig, men i dagens målestokk ville nok alle adelsslekter og våpenførende personer være registrerte firmaer, da de hadde ansatte så som tjenere, soldater og andre for å drifte godset og eiendommen. De ville alle vært nødt til å være registrert i Brønnøysundregistrene og betale arbeidsgiveravgift til staten.

Således er det ingen prinsipiell forskjell mellom middelalderens kjennetegn og dagens logoer med hensyn til bruksområder.

Men tjener så ikke den moderne logo samme funksjon som våpen? Jo det gjør det, men våpen har noe mer i seg enn en logo. Noe varig. Tradisjoner og historie. Logoer endres ofte og de gamle glemmes. Våpenmerker består.

Så tilbake til historien.

For å avgrense oss til Europa oppsto det et behov, allerede tidlig i middelalderen, om å føre oversikt over alle brukte kjennetegn. Spesielt viktig var dette i forbindelse med stridigheter og turneringer. Oppgavene ble tillagt den enkelte herres budbringer, eller herold som han kaltes. Nå var allerede skjoldene, som hadde store flater, benyttet til å vise merket, og våpenmerket ble i alle oversikter framstilt i skjoldform.

Det ble også tidlig behov for å kunne beskrive et våpen verbalt, og det ble mellom heraldikerne utviklet et system som med enkle ord og begreper beskrev våpenet på en slik måte at det ikke var tvil om hvordan det så ut. Dette språket kalles blasonering, og ble utviklet på 1100-tallet. Det var i hovedsak Frankrike som førte an i dette arbeidet, og det franske språk ble benyttet.

Med blasoneringen kom også strenge regler for hvordan nye våpen skulle tilvirkes. Figurer som ikke kunne beskrives med blasoneringens begreper kunne ikke benyttes.

Nå kan det også være en sammenheng mellom blasoneringens forenkling og menneskets behov for å hevde seg innen sitt fag, slik at en måtte ha gode kunnskaper i faget for å kunne utøve det. Heraldikk var intet unntak.

Det har riktignok ikke alltid vært slik. Med tidene endres oppfatninger og holdninger, og gjennom siste del av 1700 og 1800 tallet ble våpen framstilt til dels svært fantasifullt.

Dagens blasonering og framstilling av våpen skriver seg tilbake til det opprinnelige systemet fra 1100-tallet, hvor lese- og skrivekunst var tilgjengelig for svært få mennesker. Derfor er det fremdeles bannlyst med bokstaver og tekst i våpen. Figurer som kan benyttes må være kjent på 1100-tallet. Moderne begreper og gjenstander faller derfor ut og kan ikke benyttes.

Bruk av heraldiske våpen har gjennom tradisjon blitt holdt ved like gjennom adelsslekter (ikke i stor utstrekning i Norge), militærvesen og riksvåpen. Senere også fylkes– og kommunevåpen. Det er altså sterke bånd mellom forsvar og bruk av heraldiske våpen.

I senere år har også interessen vært stor for enkeltpersoner og familier å skaffe egne heraldiske våpen. Da etter de gjeldende heraldiske prinsipper.

 

Moderne bruk

Men hva skal vi bruke et heraldisk våpen til i dagens samfunn utover statlig og kommunal bruk?

Noen er av den oppfatning av at våpen kun benyttes av offentlige institusjoner i staten. Der disse privatiseres er det behov for å synliggjøre at enheten ikke lenger er statlig/kommunal, og ofte gjenspeiles dette i endring av våpenmerke til en logo. I og for seg ikke noe galt, men det er ikke nødvendig, og ofte er det viktig å ta vare på tradisjoner og egenarter.

Noen gir uttrykk for at personlige våpen er jåleri, eller noe i den dur. Like fullt er behovet for identifisering til stedet hos mennesket. Behov for tilhørighet. .

Hvorfor går så mange mennesker rundt med merker som viser tilhørighet til andre eller andres organisasjoner? Nettopp for å vise tilhørighet.

Et familievåpen gir en slik tilhørighet. I tillegg tilhører dette til den ”varige” typen av kjennetegn.

Noen velger å benytte familievåpen til å styrke familiebånd.

Andre benytter familievåpen til forskjellige formål:

 - Brevlogo

 - Segl

 - Vimpler og flagg

 - Skilt

 - jakkenåler

 - gaveartikler

Noen bruker familievåpen til alt dette.

Det er bare fantasien som begrenser bruksområdene til heraldiske våpen.

På siden ”Hva er heraldikk” er det beskrevet hvem som kan skaffe eget våpen - dvs stort sett alle.

Telefon: 930 56 191

E-post: birger@beolsen.no

© Birger E Olsen 2012